Fyrstekake, takk!

Blogg 4. april 2016

Gjesteblogg fra Elin Marie Andreassen: 

Disse ordene ble en gjenganger rundt bordene i festsalen ved Tiller helse- og velferdssenter, da Engasjert Byrå ga bort dagen til beboere og brukere ved senteret. Vi skjønte veldig fort at fyrstekake var en sikker vinner.

Da jeg henvendte meg til Engasjert Byrå tidligere i år, for å gi bort dagen min, ante jeg ingenting om hvor det ville føre meg. Jeg begynte raskt å glede meg, da Maria i Gi bort dagen ringte og spurte om jeg ville være med Marianne og Catharina fra Engasjert Byrå på et av byens helse- og velferdssenter. Så gøy, tenkte jeg! Om morgenen den 29. februar kjente jeg også på sommerfugler i magen. Gode sommerfugler.

Under besøket ved Tiller helse- og velferdssenter blir jeg raskt fanget av mangfoldet blant menneskene der. Noen trilles inn i festsalen i rullestolen, mens andre spaserer målrettet med rullatoren sin. Noen er kakemonser som ikke nøler et sekund før de bestemmer seg for hvilken servering de vil ha. Fyrstekake må det være. Og kaffe til. Andre synes det holder med den ene kaffekoppen. Mens Marianne leser fra boken Vennligheten kommer lytter mange svært oppmerksomt, mens andre har problemer med å følge med på høytlesningen. Det er forresten da det slår meg; bygger vi helse- og velferdssentre uten å legge inn teleslynge?

Etter høytlesningen foreslår en ansatt at vi skal synge La oss leve for hverandre. Så klart skal vi det! Dagen handler jo om akkurat det. At vi ikke kom på det sjøl? Etter å ha fisket frem mobilen og litt beskjemmet googlet etter teksten, så synger jeg med. Deretter snakker vi sammen. Beboerne, brukerne, de ansatte og vi som er der for å gi bort litt av tida vår. Og så kjenner jeg på hvor fint det er at de som bor på Tiller helse- og velferdssenter vil gi bort litt av sin tid til oss også. Til disse gode samtalene. Sjøl fikk jeg snakke med hun som var gift med en tidligere hurtigrutekaptein. Det var røft å seile over Folda, kunne hun fortelle. Og det er vanskelig å motsi henne. Folda kalles også havets kirkegård, og et av de største norske skipsforlisene i fredstid skjedde her, da hurtigruteskipet Sanct Svithun gikk ned i 1962. Jeg undrer meg på om hun var redd, kapteinsfruen, mens hun var hjemme på land og visste at ektemannen seilte over dette beryktede havstykket.

Da beboere og brukere har forlatt festsalen, får vi tid til å snakke med Kristin, som har vært aktivitør ved senteret i 4 år. Mens hun forteller om hvorfor hun jobber som aktivitør, og hvor mye pris hun setter på at vi kommer og steller i stand denne kaffestunden for beboerne, så tenker jeg at hun må være verdens mest engasjerte aktivitør! Hun forklarer med stemmen, med øynene og med hele kroppen, og jeg tror henne fast og fullt når hun forteller om det meningsfulle i arbeidshverdagen. Jeg håper vi har mange slike som Kristin på helse- og velferdssentrene våre.

Tilbake på kontoret synker jeg ned i stolen, og tenker tilbake på det jeg fikk være med på i dag. Møter med mennesker, som har så mange historier å fortelle. Det blir garantert ikke siste gang jeg gir bort dagen, og som aktivitør Kristin sa; det skal så lite til.

Denne bloggposten er opprinnelig publisert på http://www.elinmarie.no/